Å spille med følelser... bokstavelig talt.

The Last of Us tar hele verden med storm idet den lukker skillet mellom spillet og den narrative historie. Folk tar seg i å bli rørt til tårer før hovedtittelen treffer skjermen. Dette er et spill som beviser at videospillet kan være et like sterke narrativt medium som film. Noen vil kanskje også påstå sterkere.

Jakten på dine følelser generelt har vært eldorado for spillbransjen de siste årene. Selv for indie-bransjen (selvstendig utviklere) er det å få deg til å føle noe deres høyeste prioritet. Alle snakker om «å bry seg om karakterene», «Emosjonelle reiser», «betydningsfulle historier», «troverdig skuespill» m.m. Jeg har lyst til å se litt på hvordan vi kom fra «Pacman» til «The Last of Us» og presentere dere for noen spill dere kanskje ikke hadde trodd ville få deg til å felle en tåre.

(Blogposten skal være spoiler fri med kun referanser til følelser spill gir deg uten å røpe enkelte plott handlinger. Husk at å bli rørt til tårer betyr ikke nødvendigvis at noen dør!)

Personlig kan jeg gå så langt tilbake som 1997. 

Da spilte jeg det første spillet som gav meg klumpen i halsen, nemlig det japanske RPG spillet Final Fantasy VII.

[medium spoiler] Sånn ca halvveis i spillet blir en av dine følgesvenner drept av antagonisten. Dette var en overraskende emosjonell opplevelse for meg å ha midt i et spill. Jeg viste ikke selv hvor mye jeg brydde meg om denne digitale karakteren før den var borte. Etter 22 timer med spill hadde jeg fordypet meg i karakteren, jeg ble ordentlig lei meg av at karakteren var borte de siste 25 timene av spillet.. (ja JRPG spill er ekstremt lange) [spoiler over]

Denne opplevelsen fikk meg til å gå tilbake i arkivet til Final Fantasy og spille eldre spillene og jeg opplevde at flere av spillene (spesielt VI) hadde veldig gode historier med karakterer du brydde deg om. Merkelig å bry seg så mye om noen flate pixelerte karakterer som dette. Men på mange måter er det jo ikke annerledes en å lese en bok... Mye har skjedd siden den gangen.

Fra puslespill til episke verk

På 80 tallet handlet spill for det meste om hige score og problem løsning. Det fantes noen få titler av tekst basert eventyr spill. Men ut over det handlet det mest om å slå en klokke tid eller samle mest kirsebær og mynter.

Etter som man ikke kunne lagre spillet måtte man hamstre ekstra liv og ha store ferdigheter for å fullføre et spill. Dette førte til at det å gjennomføre et spill var regnet som en ganske stor prestisje. Bare noen ytterst få kunne si at de hadde «rundet spillet» eller på engelsk «beaten the game». For det var det det handlet om. Det var deg mot spillet eller data'n.

Så i overgangen til 90 tallet skjedde det noe med spill hvor det å oppleve historien ble nesten like viktig som selve spillet. Dette skjedde ca samtidig som «save game» prinsippet ble oppfunnet. Spill begynte å ta inspirasjon fra rollespill og film. Det ble laget intrikate historier med interessante karakterer og plot som tvistet og snudde seg som en godt skrevet novelle. Final Fantasy, Monkey Island, Kings/Space Quest, Lands of lore er bare noen eksempler på dette. Spill kunne enda ikke måle seg med den emosjonelle og narrative verdien av film, og det var heller ikke enda hovedmålet. Gjennom resten av tiåret kom flere historie tunge spill som Baldurs gate, Fallout, Elder scrolls m.m. Spillene krevde fortsatt ferdigheter og ankomst av «save game» førte bare til lengre spill som man gjerne kunne bruke dager, om ikke uker, på å runde. Veldig få hadde tålmodighet til å runde dem, så bare en håndfull mennesker rundet spillene og fikk med seg hele historien som en forfatter hadde brukt lang tid til å gjennomtenke.

Mot slutten av 90 tallet  begynte spill å nærme seg noe som cinematisk kunne minne om noe vi kjenner igjen fra kinolerretet. Musikk ble spilt inn av orkestre, alle karakterer fikk stemmer med ansikts animasjon. Avansert 3D rendering ble brukt til å skape troverdige og godt lyssatte scenografi og omgivelser. Til og med bruken av det digitale kamera var veldig mye bedre.

Min første ordentlige cinematiske spillopplevelse var nok det første «Metal Gear Solid». Spillet føltes rett og slett som en film. Musikken, karakterene og kamerabruken var uten tvil høyt påvirket av Hollywood filmer som «The Rock». Man brukte god tid på å introdusere forskjellige karakterer og stemme skuespillet var overraskende bra. Verden hadde aldri sett noe liknende og for første gang begynte spillbransjen seriøst å ta inspirasjonen direkte fra film, med alt fra historier, karakterer, musikken og kamerabruken.

Før vi viste ordet av det hadde spill budsjetter på 10 ganger beløpet av film og hadde en visuell kvalitet som kunne overgå de største høy-budsjetts filmene.

En overraskende tilknytning til historien.

Det siste tiåret har vist en enorm utvikling. Kanskje den største utvikling er at spill idag er designet for å bli fullført av selv den mest utålmodige. Spill som Half-life, Halo, Gears of war, Battelfield serien m.m. er alle spill med en narrativ action drevet handling som driver spilleren fremover. Noen spill tørr også gå dypere inn i ditt følelsesregister. Jeg tror mange blir overrasket over hvor emosjonelle enkelte spill kan være.

Master Chief fansen fikk seg en overaskende klump i halsen mot av slutten til Halo 4.

Om du ikke gjør riktige valg i Mass Effect, kan man miste enkelte av dine følgesvenner i dramatiske hjerteskjærende situasjoner.

Du skriker i frustrasjon og lettelse under konklusjonen av Uncharted spillene.

Mange ble overrasket over å plutselig spille en Lara Croft som virket menneskelig i Tomb Raider reboot.

Portal tok en twist fra et harmløst puslespill til en mørkt sadistisk sci-fy triller.

Du måper i vantro med tårer i øyekroken over historien til BioShock Infinet.

Og hver eneste av disse opplevelsene gir deg en uforglemmelig følelse av katarsis.

Disse spillene har vært priset og mottatt med stort engasjement, men om man begynner og analysere dem så er det, med unntak av portal, veldig lite innovativt m.t.p. spillmekanismen. Blant annet Tomb Raider og Uncharted er bassert på Metal of Honers cover mekanikk. Halo og Bioshock er god gamle FPS spill. Det som gjør disse spillene mest unike er universet de utspiller seg i, karakterene du møter og valgene du må ta.

Jeg har lest så mange anmeldelser hvor spill får kritikk for å ha en uengasjerende historie og flate karakter. Dette er som regel tilgivelig dersom spillet er veldig innovativ, men trippel A spill er sjeldent det, da de nesten alltid er basert på godt prøvde prinsipper.

Missforstå meg rett. Mange anmeldelser jeg leser skriver også det motsatt. At historien hadde vært veldig interessant om bare spillet hadde vert mer morsomt å spille. En bra gameplay er alltid viktig, men jeg sier at behovet for å være veldig innovativ og nyskapende er ikke fult så nødvendig på spillsiden så lenge historien er bra. Folk er som regel mer tilgivende med å spille gjenkjennelige spill dersom historien er interessant og karakterene er minneverdige.

Spekket for følelser 

Det bringer oss til den siste tiden hvor noen spill rett og slett er designer for å ta deg på en emosjonell reise.

Heavy Rain
Jeg har tidligere snakket om dette spillet, men føles allikevel det burde nevnes her. Etterfølgeren til Fahrenheit, var Heavy Rein. En interaktiv Kriminal historie hvor du tar kontroll over 4 karakterer i jakten etter en Kidnapper og en morder.

Spillet har noen dystre toner og tag-line som er «hvor langt vil du gå for å redde noen du bryr deg om». En av spillets emosjonelle kampesteiner er faren, Ethen Mars som har fått sin sønn bortført av en sosiopatisk morder. Morderen lover å utlevere ungen dersom faren kommer seg gjennom en serie prøver. Dette tar oss på en nervepirrende og dramatisk reise som på mange måter minner meg om filmer som se7en og nattsvermeren.

Heavy Rain var en av de første spillene hvor utvikleren selv gikk ut og sa at det viktigste for dem var historien. Mange anmeldere trodde ikke dette ville slå an, men spillet endte opp med å bli en stor kult suksess.

Telltales the walking dead spill serien
Telltales er Indie-utvikleren som bringte tilbake spill som «Sam and Max» og «Monkey Island». De tok hele spillbransjen med storm, når de lagde det episode drevne, nedlastbare spillet «The walking dead».

Basert på tegneserien med samme navn, Ikke AMC TV serien, ville de fortelle en parallell historie i samme univers som tegneserien. Du spiller Lee Everet, en man på vei til fengsel for mord idet zombie apokalypsen bryter ut. Ved en serie tilfeldigheter ender han opp som verge for Clementine, en 9 år gammel jente.

Som Tegneserien og TV serien handler historien om menneskelige relasjoner i et samfunn hvor sivilisasjon, lov og stat har forsvunnet. Døden lurer rundt hvert hjørne og du blir tvunget gjennom flere situasjoner i spillet der du må ta umenneskelige valg.

Gjennom en spill mekanikk vi kjenner igjen fra gode gamle pickup spill blandet med «quicktime events» byr walking dead på en veldig emosjonell og nervepirrende reise. Og mot slutten får du virkelig føle konsekvensene av dine valg gjennom spillet.

Journey
Om det finnes en perfekt balanse mellom innovasjon og emosjon så er Journey veldig nærme. Dette er et annet selvstendig utviklet spill som har virkelig overrasket mange med å røre dem til tårer.

Journey er et slik type spill som faktisk må oppleves og kan ikke forklares med ord. Spillet ser helt unikt ut visuelt. Bortsett fra hovedmenyen, inneholder spillet ingen tekst eller stemmer som forklarer noe av hverken gameplay eller historien. Alt er fortalt med bilder, musikk og noen små teppe personer.

Hele poenget med «journey» er å bli med på en reise. Du er et teppeperson som ser et lys på toppen av et fjell. Ditt mål er å nå dette lyset.

Spillet er nett basert og du vil møte andre i spillet som er styrt av noen andre i verden. Du får ingen indikasjon av hvem du spille med i den virkelige verden før spillet er over. Eneste måten dere kan kommunisere er med å lage en bjelle liknende lyd.  Sammen eller alene vil du eller dere bli servert en historie om skjebne, farer, vennskap og viljestryke. Du kommer til å fnise, få frysninger, gråte, skrike til skjermen i frustrasjon og le av lettelse. Alle har sin egen unike opplevelse.

Utrolig nok varer bare spillet drøye 2 timer, men er verdt alle pengene. Det er ikke ufortjent at spillet ble kåret til årets spill 2012 og at musikk vant Grammy for best lydspor.

The Last of US
Vi kan ikke skrive en blog om emosjonelle spill uten å nevne «The last of us». Primært et action overlevelses spill, men har mest blitt priset for sine to hovedkarakterer og reisen de tar sammen. Spillet har alt blitt flagget som kandidat for årets spill og intet spill har historisk sett fått så mange topp karakterer som dette spillet. Alt takk til et fokus på et narrativt språk og en emosjonell fortelling om to mennesker som må overleve i en post-apokalyptisk verden. Den har toppklasses skuespill og et utrolig godt skrevet manus. Visuelt har den en scenografi og lys setting som brillierer og trumfer fotografien og scenografien til filmer som «no contry for old men», «Children of men» og «the road»...

Jeg skal være ærlig å si at denne blog posten har ligget i skisseboksen i over et år. Men det var dette spillet som fikk meg til å innse at NÅ, er barrieren mellom en narrativ fortelling og et spill endelig blitt brutt, og kanskje nå vil spill bli tatt alvorlig som et narrativt medium.

En følsom fremtid

Så her er noen spill å se frem til som jeg tror vil ha en overraskende emosjonell og bra handling med noen interessante karakterer

Beond2souls 
Quantic Dreams neste spill, Beond2souls, som kommer ut i August. I hovedrollen finner vi blant annet Ellen Page og William Dafoe. Det er stilt store forventninger til dette spillet, men folk frykter at det fort kan gå galt da de denne gangen har godt bort fra mekanikken som fungerte i Heavy Rain. Noen av sekvensene jeg har sett så langt virker helt fantastiske så vi får krysse fingrene for det beste.


Quantum Break 
Jeg er en Playstation man, men dette x-boxOne spillet det virker interessant. Ideen er at terrorister har fått tak i teknologi som gjør at de kan manipulere tid å rom. Med bruk av samme teknologi vil et team anti terrorister prøve å stoppe dem. I god «Tvbox» ånd skal det lages en TV serie «tie inn». Så denne serien vil nok være tungt narrativ og forhåpentligvis emosjonelt drevet.



Infamus: Second son
Infamus2 var et av spillene som overrasket meg med å være veldig emosjonelt mot slutten. Med en ny protagonist spilt av Troy Baker, tror jeg det neste spillet vil ta historien til steder vi aldri har vært før.



Watch Dogs
Som rett ut som om den er tatt rett ut fra en Robert Ludlum eller James Risen book. Med teknologi som hans største våpen sloss han mot politistaten som overvåker oss i fremtiden. Dette ser veldig spennende ut.

Mange flere vil komme. For det er tydelig at bransjens nye gull er dine følelser.