The Last of Us tar hele verden med storm idet den lukker skillet mellom spillet og den narrative historie. Folk tar seg i å bli rørt til tårer før hovedtittelen treffer skjermen. Dette er et spill som beviser at videospillet kan være et like sterke narrativt medium som film. Noen vil kanskje også påstå sterkere.
Jakten på dine følelser generelt har vært eldorado for spillbransjen de siste årene. Selv for indie-bransjen (selvstendig utviklere) er det å få deg til å føle noe deres høyeste prioritet. Alle snakker om «å bry seg om karakterene», «Emosjonelle reiser», «betydningsfulle historier», «troverdig skuespill» m.m. Jeg har lyst til å se litt på hvordan vi kom fra «Pacman» til «The Last of Us» og presentere dere for noen spill dere kanskje ikke hadde trodd ville få deg til å felle en tåre.
(Blogposten skal være spoiler fri med kun referanser til følelser spill gir deg uten å røpe enkelte plott handlinger. Husk at å bli rørt til tårer betyr ikke nødvendigvis at noen dør!)
